Innholdsfortegnelse

Tidsrommet 1924 -1951

Vanlig rutebil i 20 årene

Johan Evenstad åpnet bilrute fra kommunelokalet i Spangereid til Mandal hver tirsdag og fredag. Taksten var 12 øre.

1926

Tidemand Reme, Pete Karlsen og Olinius

Pedersen søkte om rute to ganger pr uke

Spangereid – Mandal og èn gang pr.uke

Spangereid – Kristiansand. Herredstyret anbefalte alle tre søknadene.

Rutebilene var store personbiler. Olinius Pedersen kom fra Amerika med en stor Buick. Tidemand Remes var en femseter. Ford med bensinmotor fra Klemsdal i Mandal. Tomas mener at Tidemand fikk Forden før han fikk førerkort. Pete Karlsen bil var en rød Buick. Bilen hadde Arthur med fra Amerika.

Den store hindringen for rutebilene var de dårlige veiene. Rutetrafikk til Lindesnes ble ikke tillatt før i 1930, og først to år senere fikk Åvik bussforbindelse. Da hadde folk i Åvik selv utbedret veien med 10 møteplasser.

I de første årene var de ikke så nøye med rutetidene. Pete Karlsen var kjent for å reise fra bondeheimsgården i Mandal litt uregelmessig.”Jag kjører når bussen er full” var et av uttrykkene til Bornholmeren på Gahre. Hjemveien kunne ofte også være litt uberegnelig med hensyn til tida.Lengre stopp med innlagte besøk gjorde at de reisende måtte beregne god tid.

Da Tomas og Aksel kom med i rutedriften fra 1933/34 ble den første kombinertbilen innkjøpt. En åpen lastebil med trebenker, presenning og leider kunne omgjøres til personbefordring. Lastebilen ble mye brukt til reketransport fra Lillehavn til Kr.sand og de fikk 20 kr for en slik tur.

I 1936/37 kjøpte Pete Karlsen 3 busser av Sånum i Mandal. Det var et mektig syn forteller Jonny da bussene ankom med sjaførene Tobias Stokke,Arthur og Pete Karlsen.

Spangereidruta før 1940

Vinteren 1937 var en kraftig snøvinter.Veien til Åvik var stengt fra før jul til april måned og der måtte håndskuffes for å få gjenåpnet veien.

Varme i bussene var at ekshaustrøret gikk gjennom kupeen.Røret lå åpent og ble bilen kjørt hardt ga det god varme.Kalosjer var et mye brukt fottøy og svidd gummi ble resultatet hvis “emiseren” var uforsiktig.

Krigen

Tidemand en buss og en lastebil. Pete hadde en buss. Dette var en kombinertbil delt med en skillevegg av glass. Røykekupê bak Drivstoff under krigen: Vedgassgenerator ble montert på bussene og lastebilen.

Kristen nevøen til Tidemand fikk i 1942 sjaførjobb hos Pete Karlsen. Han budde et år hos Pete som da var flyttet til Njerve og overtok i 1943 Petes rutedrift sammen med broren Jonny. Teodor Christensen som drev butikk og bakeri på Svennevik.

Rutetilbudet var nå utvidet til Kr.sand på mandag og lørdag. Hovedtrafikken var i helga og da var der som regel over 30 passasjerer. Sytten fikk sitteplass resten stod noen også på baklemmen , i takstigen og på taket.

En gang ved avgang fra bondeheimsgården da det krydde av folk overalt i og utenpå bussen syntes Aksel det ble for mye. Han tok seg en runde rundt bussen og fikk bl.annet røsket av en svær tysker. Aksel ble umiddelbart nedslått og fikk et kortere sykehusopphold.

Sammenslåing

Siden 1943 utviklet seg et godt samarbeid mellom de konkurrerende selskapene til Kristen Jonny Kristensen og Aksel/Tomas Reme. Dette resulterte 1 jan. 1946 i at fetterne slo seg sammen til Spangereidruta. Aksel ble den naturlige leder og det var også han som førte regnskap. Dermed var der et ruteselskap som befordret passasjerer fra Åvik til Lindesnes. Fra Lohne til Vigeland regjerte Gjedeland og på denne strekningen var konkurransen stor.

Hybelen

Tidemand hadde tidlig kjøpt grunn av Albert Robertsen og “Hybelen” ble reist med bussgarasje innenfor. Hybelen hadde fantastisk utsikt (ombyggingen i Sørlandsrutas tid ble til det verre) og allerede i 1943 husker Jonny overnattinger på Neset.

TINA ble er sentralt begrep helt fra hybelens begynnelse. Eierkonene sendte ut varm mat med bussen om kvelden som så ble fortært av overnatterne på hybelen. Maten var pakket i en trekiste – TINA- og denne ble retunert neste morgen for påfyll samme kveld. Her måtte ingen forglemmelse finne sted , og roen senket seg først i hjemmet når TINA var avlevert.

Ordningen med overnattinger på hybelen vedvarte til 1960.

Turkjøring

Turkjøring ble innledet etter krigen.Tur fra Spangereid til Oslo for å være med på kong Håkons hjemkomst fra England 7.juni 1945. Full buss til siste plass og sjaførene handlet tre barnevogner for senere familieøkelse.Vognene ble plassert på taket og ble til en under en bro i Vestfold. Dermed var det bare Aksel som kom hjem med vogn.

Nytt materiell

Begge bussene som hadde gått hele krigen var enda trufaste slitere, og rutefrekvensen ble økt til daglig Kr.sand – og Mandalsrute. To nye lastebiler ble innkjøpt og ny buss kom fra Repstad i Søgne i 1948. Det var en Volvo med torpedo og sitteplassene var øket til 27 til en pris av kr. 48 000. Året før var en Opel Blitz innkjøpt , en buss med fire seter i bredden og plass til 25 passasjerer.

Nye sjafører

Terje Gulli sammen med Edvart Reme (i Småhauane) var tidlig blitt sjafører i selskapet og rutedriften økte i takt med etterkrigskullene. Behovet for flere sjafører økte og flere ble ansatt. De første var Yngvar Tobiassen, Trygve Gulsrud og Ludvig Edvartsen. Alle tre var noen år i ruta men sluttet av forskjellige grunner. Senere ble John Olsen, Arild Reme og Tom Bjerge sjafører. Sjaføryrket var et sikkert yrke om enn ikke betalingen var den beste. De “gamle sjaførene “ hadde tidlig sikret seg rett til en ukes fri i hummerfiske. Slik fikk de litt ekstra til jul.

Skole og annen transport

De første skoleelevene som reiste til Mandal var sønn til Bernhart Goksem, Lehne på Syrdal og Børufsene på Underøy. Utover i 1950 – årene økte skoletransporten jevnt til Mandal og den eksploderte rundt 1960. Samtidig økte belegget på Søndagsrutene(kinoruta),og både to og tre busser måtte til for å få alle med. Gods ble også fraktet med bussene.To årlige oppdrag var gjøkalver fra Neset til slakter Tobiassen i Mandal.

Lokalkjøring

I denne tiden startet også lokalkjøringen til Stusvik,Lindalen og Hesteland/Lindland. Stusvik hver lørdag, to dager til Lindalen og tre dagen til Hesteland/Lindland. Lindalsruta ble i takt med veiutvidelsen forlenget til “Trøskevollen”, rett over sundet fra Jåsund .Disse rutene holdt seg helt opp i 60-årene da privatbilen undergravet driftsgrunnlaget. Dette var ruter som bandt bygda sammen og undertegnede ytte allerede i 12 – års alderen sin skjerv som “reservesjafør” på Hestlandsruta på fanget til far.

Bussenes gullalder

Femti – og sekstitallet var bussens gullalder. All person og varetransport ble besørget av selskapet. Hovedknutepunktet var Høllen i Spangereid. Her kunne flere busser møtes både morgen og kveld. Folk samlet seg om de hadde ærend eller ikke. Utallige er de gode kommentarene og mange episodene opp gjennom årene.

Sørlandsruta

Bondeheimsgården rommet ca.16 busselskaper, og behovet for sammenslåing meldte seg. Sammen med representanter fra Rutebileierforbundet ble der holdt stiftelsmøte på Solborg 1/1/51 og Sørlandsruta ble dannet. Tilbudet i Spangereid økte nå med daglig lasterute til Mandal og Kristiansand. Godsmengden økte og to sjafører ble vanlig på lasteruta.Vareutvalget var mangfoldig fra løk til fisk og medisin på oppkrav både fra apotek og pol. Som en parentes kan nevnes at Arne Klev på Godskontoret i Mandal fikk telefon om å levere en kasse eksportøl . Kassen kunne bare settes bak bedehuset på Reme. http://www.sorlandsruta.no/historie/